Ja, ditt barn er ditt ansvar!

Pussig nok, så blir mitt første innlegg angående oppdragelse. Jeg som ikke liker barn en gang. Slapp av, de liker ikke meg heller; vi har en slags forståelse av det. Er vel nettopp på grunn av oppdragelse at tanken på barn ikke varmer mitt hjerte. Ikke det at jeg har forsøkt å oppdra et selv, men jeg har jo fått med meg at mange som prøver gjør en ganske miserabel jobb.

Uansett, i dag var det et oppslag i dagbladet som fikk oppmerksomheten min, og som klarte å endelig sette i gang denne bloggen jeg har planlagt så lenge. Er ganske typisk at når bloggene er på vei ut så starter jeg. Har alltid hengt litt etter...

En avstemning på dagbladet spør om bråkete elever er foreldrenes ansvar. Ja! Helt og holdent, fullt og klart, JA!>Heldigvis er flesteparten som har stemt også enig med meg, men selvsagt ikke alle. 110 personer så langt mener nei. Hvem i all verden er det som mener nei, hvem er det som mener at de ikke har ansvar for sitt eget barn og for sitt eget barns oppførsel i det offentlige rom? Fikk de barn for at andre skal oppdra det? Fikk de barn for så å finne ut at det blei for mye jobb? Tror de at det er personligheten til læreren som gjør at eleven bråker? Hvis så er tilfelle, så kan jeg fortelle at godt oppdratte barn oppfører seg, uansett hvor lite de liker læreren. Så nei, det er ikke frøken sin feil at ditt barn blir sendt til rektor. Det er din egen. Barnet er bare et barn, de må læres og oppdras, og gjør de noe feil, så ligger faktisk ikke ansvaret hos barnet. Det ligger hos deg, som foreldre!

Så gå hen og vi deg til det oppdraget du har påbegynt. Oppdra barnet ditt, lær det manerer, oppmuntre til nysgjerrighet og lærevilje, fortell om medfølelse og empati og gjør det til et godt medmenneske. Det er den oppgaven du tok på deg da du valgte å bære frem dette livet; det nytter ikke å angre nå.